Bronse til Line Flem Høst i Women’s Dinghy (ILCA 6), fjerdeplass til Helene Næss og Marie Rønningen i Women’s Skiff (49er , FX) og femteplass til Hermann Tomasgaard i Men’s Dinghy (ILCA 7), å komme blant de seks beste – på poengplass* i tre OL-klasser er en stor prestasjon. Vi må helt tilbake til 1952 for å finne en tilsvarende norsk laginnsats. I 1952 ble det gull, to sølv og en sjetteplass. ,
Det er kun i 1952 og 2024 at det norske seilere har plassert seg på poengplass i tre klasser, så laginnsatsen og de gode plasseringene i årets OL har vært formidabel.
Men det var nære ved at det ikke ble mer, for det ble faktisk litt stang ut for det norske laget i årets OL.
Det begynte med at Helene og Marie ble disket fra en annenplass fordi de hadde tjuvstartet. Startsjefen mente de var for tidlig over startlinjen sammen med fire andre, og han ga seg ikke på det i senere jurymøter, selv om videoopptak viste at den norske båten krysset startlinjen 1,6 sekund etter at startsignalet hadde gått. Juryen valgte å høre på startsjefen, som det norske laget forsøkte å få til å innse at hadde tatt feil.
Hadde Helene og Marie fått beholde 2. plassen, hadde de ledet før den avsluttende medaljefinalen. Og da hadde kanskje finalen forløpt annerledes enn den gjorde. Svaret får vi aldri, men det var lov for de norske seilerne å være skuffet over at en medalje glapp.
MEDALJEN GLAPP: Helene Næss og Marie Næss var så nær, så nær en medalje. FOTO: Sander van der Borch/World Sailing
Mina Mobekk fikk lite av de forholdene hun liker aller best i sine OL-seilaser, nemlig frisk vind. I mange av seilasene var det å holde seg foilende den største utfordringen i den lette vinden. På programmet stod det 20 seilaser i innledningsrunden, men på grunn av vindforholdene fikk de franske arrangørene kun gjennomført 14. ,
Mina lå på en 10. plass etter at 13 seilaser var gjennomført, men i den 14. seilasen glapp det og Mina falt ned til 11. plass – én plass fra å få delta i medaljefinalen. Dermed fikk hun ikke anledning til å være med å kjempe om medaljene – eller en poengplass. ,
Windsurfernes finaler foregår som ren utslagning mellom de ti kvalifiserte med kvartfinale, semifinale og finale. Det gir alle de ti finalistene en reell medaljesjanse, og det var ekstra surt for Mina å se at vinden endelig kom på finaledagen og bød på de forholdene hun liker seg aller best i. ,
Følelsen av å ha opplevd «stang ut» hadde nok den norske OL-debutanten da medaljefinalen gikk.
FINALEN GLAPP: Mina Mobekk var så nær, så nær å komme til medaljefinalen. FOTO: Sander van der Borch/World Sailing
Hermann Tomasgaard hadde et vanskelig utgangspunkt før sin medaljefinale, men sjansen til å gjenta bedriften fra Tokyo tre år tidligere – en bronsemedalje – var der. , Han lå på 5. plass med 15 poeng opp til en bronse, noe som i praksis betød at Hermann måtte vinne den dobbeltellende medaljefinalen. Samtidig måtte Michael Beckett fra England på plassen foran ham ikke bli bedre enn nummer seks, og Stefano Peschiera fra Peru på 3. plass måtte bli nummer ni eller ti.
Da to tredeler av siste kryss i medaljefinalen var unnagjort, ledet Hermann og de to han kjempet om bronsemedaljen med, lå langt bak i feltet. I den siste delen av kryssen tapte imidlertid Hermann tre plasser og falt ned på 4. plass. Mot slutten av lensen ble det svært jevnt mellom de fire første båtene, og Hermann gikk i mål på 4. plass – ikke mange metrene bak ungareren Jonatan Vadnai som vant medaljefinalen.
Peschiera og Beckett kom på 9. og 10. plass i mål, hvilket betød at den litt teoretiske plasseringskabalen før start, hadde stokket seg perfekt i Hermanns favør. Det betød at dersom Hermann hadde klart å holde på den ledelsen han hadde, ville han også ha vunnet bronsen. Han var få metre unna til å ha kunnet klart det.
KABALEN GIKK NESTEN OPP: Hermann Tomasgaard var så nær, så nær en bronsemedalje. FOTO: Sander van der Borch/World Sailing
Alle de norske seilerne som satte kurs for Marseille, kom dit med reelle medaljesjanser. Line Flem Høst holdt hodet kaldt da det gjaldt som mest, seilte en imponerende finale og nådde målet. De andre var så nære, så nære. Hadde de hatt litt mer «stang inn», kunne OL 2024 ha endt med fire norske medaljer.
I så fall ville Norge ha vært OLs beste seilernasjon, slik vi var det i Paris-OL for hundre år siden – i OL i 1924. ,
I dag avsluttes seilernes OL med medaljefinale i Men’s Kite – kiternes herreklasse. Før den går, har hele 15 ulike nasjoner vunnet medalljer. Det viser hvilken internasjonal idrett seiling er blitt – og hvor tøft det er å vinne en medalje. De norske seilerne kan komme hjem med hodet høyt hevet. ,
Nederlenderne klarte det vi var nær ved å kunne ha klart, de vant fire medaljer: to gull og to bronser og ble med det beste seiler-nasjon i OL på medaljestatistikken.
*Poengplass. Det store fokuset på medaljer har skyggelagt det å komme på poengplass i OL. Nå telles kun OL-medaljer og ikke OL-poeng lenger. Det gjorde man tidligere på den måten at en 1. plass ga 7 poeng, 2. plass 5 poeng, 3. plass 4 peong og så videre ned til 6. plass. Kanskje burde man gjeninnføre det, for å gjøre nåløyet for en OL-triumf litt større, og flere kunne ha reist hjem fra OL med en litt bedre følelse av å ha lykkes?
Hadde man ha talt poeng i årets OL, ville Norge ha vært OLs niende beste seiler-nasjon sammen med Sverige (før herrenes kite-finale). Nederland ville ha vært best foran Italia og England.
